Fotball
Noen dager er onde. De suger all livskraft ut av deg og smører innvollene dine utover grov asfalt. Dette så ut til å være en av de dagene. Regnet fosset ned. Gresset var mørkegrønt og glinsete.Den fuktige luften var full av nervøs summing fra tusenvis av mørkeblå mennesker med hendene fulle av ihjelkokte wienerpølser og beger med utvannet dispenserbrus. De fosset opp og ned mellom seterekkene, studerte sine billetter inngående og sneglet seg frem til sine nøye utvalgte seter. Helten satt på et billig lyseblått plastsete midt i familiefeltet og hamret foten nervøst ned i betongdekket. Hodet var tungt av et vått dykk i det stavangerske uteliv kvelden før.
Influert av en anselig mengde kornbrus hadde han startet kvelden med et inntog på temafest hos en venn av venn. Det hadde vist seg som et dårlig valg. Forskremt av et inferno av tykk luft og sentralstyrte bingoaktiviteter hadde han flyktet ned mot byens gyldne kraner. Deretter hadde det gått i slag i slag. Ute på den stavangerske brostein hadde han stått i en plaskende regnkuling og varmrøykt en hel rekke marlboro sigaretter samtidig som han fremla snøvlete innlegg i en debatt om tyrkisk fotball med en entusiastisk oljearbeidene tyrker. Når dette tema hadde vist sin umåtelige meningsløshet og nattens selvpålagte rasjonering av sigaretter tok slutt hadde han – oppildnet av kornbrusens sødme- svingt seg grasiøst på dansegulvet til svisker som:
Living on a prayer, like a virgin, alle that she wants og the final countdown.I pissuaret hadde han forvillet seg inn i en dunkel samtale om sin fjerne og ufullførte karriere i et av byens beste speiderkorps nesten 15 år tidligere. Til slutt hadde forsyningslinjen av kornbrus tørket inn og det var på tide å raske sammen sine legemsdeler og sjangle mot sitt weekendbaserte herberge.
Alt dette var uansett underordnet dagens hendelse. For første gang på 21 år skulle den en gang så stolte mørkeblå storheten rykke ned. Kamper som de mot Chelsea i 2002, Bryne i 2001, Lyn i 1991, Molde 1989 var alle fordums lykkelige øyeblikk
- våte flekker på et laken i en lykkelig galakse langt borte. Årets sesong minnet mer om en smertefull Smiths sang enn et ærefullt felttog mot det åttende seriegull.
Årsakene til denne smerten – løp fra side til side av den våte gressmatta. Draktene var gjennombløte av det hellige stavangerske regnvann og fargen gikk nesten fra mørkeblå til sort.
Så er det i gang: - De mørkeblå virker med en gang lamslåtte av stundens svært mørke alvor. De tusler rundt på banen som en gjeng overbetalte teletubbyer. De røde krapylene derimot er uforskammet selvtilfredse og slår rette pasninger som de aldri hadde gjort noe annet. Ti minutter inn i kampen fosser de frem langs krittkanten. En av de mørkeblå teletubbier - en walisisk leiesoldat våkner fra dvale og vralter seg inn i en takling med strake bein for å bomme på både rød bastard og ball. Det er et kritisk øyeblikk. En tilskuer reiser seg og roper
"neeeeeeeeiiiiiiii" så spyttet flyr ut over radene. I familiefeltet, på sitt lyseblå sete kan helten kan allerede se for seg morgendagens krigstyper i et hormonfullt og skadefro BA.
På banen fyrer den røde bastarden av et lavt skudd. Rett på keeper. Heldigvis.
Så våkner de mørkeblå. Ledet av en afrikaner med rastasveis angriper de. Afrikaneren løper på en vaggende måte på gressmatta som har fått en søleaktig brunfarge. Omgitt av to røde bastarder på 16 meterstreken demper han en lang ball på brystet, gjør en elegant manøvre og gir ballen et lite spark som gjør at den triller forbi bastardkeeperen og inn i mål. 1-0!!!
Stadion eksploderer i en umåtelig endorfinrus som ville filleristet selv den mest hardbarka heroinist. Helten på familiefeltet tror ikke det er sant. Det er som om man plutselig har fått et lønnspålegg på 15 millioner kroner og ikke oppdager det før man sitter med lønnslippen i hendene. Men det er sant. Ballen ligger i der røde bastardmålet. 1-0. Takk Gud.
Noen minutter senere løper den nigerianske redningsmannen lurt og sniker seg mellom to røde bastarder igjen. Pasningen er perfekt. Han kommer på høyre side av seksten meteren - alene mot krapylkeeperen og klinker den i motsatt. 2-0. Stemningen er elektrostatisk. De mørkeblå overgår seg selv. Laget som for noen kamper siden så ut som ei råtten sild - strutter nå av energi, eleganse og djervhet. De røde bastardene virker desorienterte og uten forståelse for hva som skjer. I forvirringen klarer de å rote ballen inn i eget mål. 3-0. Den sorte juvel er frempå igjen. Kort og brutalt header han inn sitt tredje mål til venstre for keeperen. 4-0
Den afrikanske stjerne fortsetter kjøret. Anført av en gal spekkhoggerlignende trener som flakser med armene på sidelinjen, stormer han frem gang på gang frem i det hellige stavangerske regnvær. Det et av de få umistelige øyeblikk som gjør at man elsker dette spillet. Dramatikken, desperasjonen, den enorme gleden, trykket fra tribunen.
De mørkeblå kaster seg frem i horder. I motsetningen til resten av sesongen virker de nå som mørkeblå supermenn der de takler som guder, slår laserstyrte pasninger og fyrer av dødelige skudd. Og fremst av de alle – den afrikanske helt. Han jobber uttrettelig og er en konstant fare for de røde krapylene som lengter hjem til sin lunkne hansa og smålige lokalsjåvinisme. Banen er grumsete og regnet fosser ned men likevel har den fotballmessige apokalypse fått et lykkelig preg. Det fortsetter som en drøm. Den vaggende nigerianeren klinker inn enda et mål på et fantastisk vis. 5-0.
Så blåser dommeren av. Folket slafser i seg de siste rester av dispenserbrusen og brøler frenetiske gledesrop ut i stavangerregnet. Den mørkeblå storhet er igjen reddet. Håpet om nye gyldne øyeblikk lever videre. På familiefeltet er helten er lykkelig. Han reiser seg fra sitt lyseblå plastsete og klapper i hendene. SMS’ene tikker inn fra fjern og nær. Han kjenner en god varme komme fra magen og fylle kroppen.
Fotball.
