paraplydager

Man sitter i regnbyen. På et lite kontor i kjelleren i et stort og monumentalt bygg. Det er tidlig om morgenen. Ute regner det.

Det har gjort det i 44 dager. Dag og natt stort sett. Store dråper, små dråper, hagelbyger og tornevær. Enkelte ganger vill og dyrisk vindstorm som sliter i klærne, andre ganger duggfriskt og avslappende småregn. De 44 dagene har satt sine spor. Goretexen begynner å gi tapt. Slipper inn små irriterende pytter med vann. I en aldri avsluttende kamp mot regnet sniker man seg fra hushjørne til hushjørne. Bevæpnet med paraply nr tre denne måneden. Noen ganger vrenger paraplyen seg i en kaotisk nærkamp med stormvinden. Da er man i trøbbel. Panisk knekker man spilene på plass, mens vinden pisker regnet ubehagelig i ansiktet. Så kjemper man videre. Dråpe for dråpe, skritt for skritt. Andre ganger har man glemt paraplyen. Iskalde regndråper, fra skyer som ikke var der for fem minutter siden, treffer hodebunnen og lager små bekker som renner ned i øynene. Man tenker - mitt liv for en paraply! Men det må være noe med denne regnfulle landsbyen. Trass i regn, ødelagte paraplyer, oppskrytt goretex og Henrik Færevåg er det nesten som man får lyst til å bo her en stund. I regnbyen. Mens regnet hamrer på vinduene og vannet drypper koselig fra gore-texen i gangen.