Hverdag

Jeg kan se de gjennom vinduet. Gylde varme lys som stråler ut på gaten. Jeg vet at de har myke stoler, avslappet elektronika og kaldt øl. Jeg er i en annen verden på andre siden av veien. Stirrer inn i ganen på et bergensk monster som skriker "EN TO TRE FIRE - nå gir vi alt !!" Jeg sitter på en slags sykkel. Svetten lager flekker på rattet og jeg presser pedalene fort rundt. Madonna brøler "Vouge" ut av høyttalerne. Albuen min dulter borti en svett menneskekropp kledd i NIKE sin siste kolleksjon.  Foran oss, på en sykkel vendt mot oss skriker mitt bergenske nemsis slik jeg kan se blodårne hennes utvide seg på den korte halsen hennes. Hun lener seg frem over rattet og holder to fingre i lufta i et churchill'sk V-tegn.

-HAR VI DET KJEKT??

- JA ! skriker hun som svar på sitt eget spørsmål. Jeg stirrer ned i gulvet. Kjenner at hjertet suger inn røde og hvite blodlegemer og at armene skjelver. Registerer med skjult glede at min tapre treningskamerat har resignert og stirrer tomt ut i luften. Pedalene hans tusler bare rundt. Jeg reiser meg og tråkker. 5 minutter igjen. Discolysene sveiper over svette kropper. Treningsmonsteret brøler " E' DET IKKE DEILIG ??" Ingen svarer, bare masse pust og pes.


Det er mandagskveld på Danmarksplass.

Fotball

Noen dager er onde. De suger all livskraft ut av deg og smører innvollene dine utover grov asfalt. Dette så ut til å være en av de dagene. Regnet fosset ned. Gresset var mørkegrønt og glinsete.

Den fuktige luften var full av nervøs summing fra tusenvis av mørkeblå mennesker med hendene fulle av ihjelkokte wienerpølser og beger med utvannet dispenserbrus. De fosset opp og ned mellom seterekkene, studerte sine billetter inngående og sneglet seg frem til sine nøye utvalgte seter. Helten satt på et billig lyseblått plastsete midt i familiefeltet og hamret foten nervøst ned i betongdekket. Hodet var tungt av et vått dykk i det stavangerske uteliv kvelden før.

Influert av en anselig mengde kornbrus hadde han startet kvelden med et inntog på temafest hos en venn av venn. Det hadde vist seg som et dårlig valg. Forskremt av et inferno av tykk luft og sentralstyrte bingoaktiviteter hadde han flyktet ned mot byens gyldne kraner. Deretter hadde det gått i slag i slag. Ute på den stavangerske brostein hadde han stått i en plaskende regnkuling og varmrøykt en hel rekke marlboro sigaretter samtidig som han fremla snøvlete innlegg i en debatt om tyrkisk fotball med en entusiastisk oljearbeidene tyrker. Når dette tema hadde vist sin umåtelige meningsløshet og nattens selvpålagte rasjonering av sigaretter tok slutt hadde han – oppildnet av kornbrusens sødme- svingt seg grasiøst på dansegulvet til svisker som: Living on a prayer, like a virgin, alle that she wants og the final countdown.
I pissuaret hadde han forvillet seg inn i en dunkel samtale om sin fjerne og ufullførte karriere i et av byens beste speiderkorps nesten 15 år tidligere. Til slutt hadde forsyningslinjen av kornbrus tørket inn og det var på tide å raske sammen sine legemsdeler og sjangle mot sitt weekendbaserte herberge.

Alt dette var uansett underordnet dagens hendelse. For første gang på 21 år skulle den en gang så stolte mørkeblå storheten rykke ned. Kamper som de mot Chelsea i 2002, Bryne i 2001, Lyn i 1991, Molde 1989 var alle fordums lykkelige øyeblikk - våte flekker på et laken i en lykkelig galakse langt borte. Årets sesong minnet mer om en smertefull Smiths sang enn et ærefullt felttog mot det åttende seriegull. Årsakene til denne smerten – løp fra side til side av den våte gressmatta. Draktene var gjennombløte av det hellige stavangerske regnvann og fargen gikk nesten fra mørkeblå til sort.

Så er det i gang: - De mørkeblå virker med en gang lamslåtte av stundens svært mørke alvor. De tusler rundt på banen som en gjeng overbetalte teletubbyer. De røde krapylene derimot er uforskammet selvtilfredse og slår rette pasninger som de aldri hadde gjort noe annet. Ti minutter inn i kampen fosser de frem langs krittkanten. En av de mørkeblå teletubbier - en walisisk leiesoldat våkner fra dvale og vralter seg inn i en takling med strake bein for å bomme på både rød bastard og ball. Det er et kritisk øyeblikk. En tilskuer reiser seg og roper "neeeeeeeeiiiiiiii" så spyttet flyr ut over radene. I familiefeltet, på sitt lyseblå sete kan helten kan allerede se for seg morgendagens krigstyper i et hormonfullt og skadefro BA.
På banen fyrer den røde bastarden av et lavt skudd. Rett på keeper. Heldigvis.

Så våkner de mørkeblå. Ledet av en afrikaner med rastasveis angriper de. Afrikaneren løper på en vaggende måte på gressmatta som har fått en søleaktig brunfarge. Omgitt av to røde bastarder på 16 meterstreken demper han en lang ball på brystet, gjør en elegant manøvre og gir ballen et lite spark som gjør at den triller forbi bastardkeeperen og inn i mål. 1-0!!!
Stadion eksploderer i en umåtelig endorfinrus som ville filleristet selv den mest hardbarka heroinist. Helten på familiefeltet tror ikke det er sant. Det er som om man plutselig har fått et lønnspålegg på 15 millioner kroner og ikke oppdager det før man sitter med lønnslippen i hendene. Men det er sant. Ballen ligger i der røde bastardmålet. 1-0. Takk Gud.

Noen minutter senere løper den nigerianske redningsmannen lurt og sniker seg mellom to røde bastarder igjen. Pasningen er perfekt. Han kommer på høyre side av seksten meteren - alene mot krapylkeeperen og klinker den i motsatt. 2-0. Stemningen er elektrostatisk. De mørkeblå overgår seg selv. Laget som for noen kamper siden så ut som ei råtten sild - strutter nå av energi, eleganse og djervhet. De røde bastardene virker desorienterte og uten forståelse for hva som skjer. I forvirringen klarer de å rote ballen inn i eget mål. 3-0. Den sorte juvel er frempå igjen. Kort og brutalt header han inn sitt tredje mål til venstre for keeperen. 4-0

Den afrikanske stjerne fortsetter kjøret. Anført av en gal spekkhoggerlignende trener som flakser med armene på sidelinjen, stormer han frem gang på gang frem i det hellige stavangerske regnvær. Det et av de få umistelige øyeblikk som gjør at man elsker dette spillet. Dramatikken, desperasjonen, den enorme gleden, trykket fra tribunen.
De mørkeblå kaster seg frem i horder. I motsetningen til resten av sesongen virker de nå som mørkeblå supermenn der de takler som guder, slår laserstyrte pasninger og fyrer av dødelige skudd. Og fremst av de alle – den afrikanske helt. Han jobber uttrettelig og er en konstant fare for de røde krapylene som lengter hjem til sin lunkne hansa og smålige lokalsjåvinisme. Banen er grumsete og regnet fosser ned men likevel har den fotballmessige apokalypse fått et lykkelig preg. Det fortsetter som en drøm. Den vaggende nigerianeren klinker inn enda et mål på et fantastisk vis. 5-0.

Så blåser dommeren av. Folket slafser i seg de siste rester av dispenserbrusen og brøler frenetiske gledesrop ut i stavangerregnet. Den mørkeblå storhet er igjen reddet. Håpet om nye gyldne øyeblikk lever videre. På familiefeltet er helten er lykkelig. Han reiser seg fra sitt lyseblå plastsete og klapper i hendene. SMS’ene tikker inn fra fjern og nær. Han kjenner en god varme komme fra magen og fylle kroppen.

Fotball.

Kvinnedagen !

De er myke, vakre og snodige. I løpet av min knappe levetid har jeg observert mange av dem. Enkelte på svært nært hold, andre på lengre avstand. De er alle forskjellige. Noen av dem elsker å sprade nedover Bogstadveien i spisse fancy gullsko, mens andre foretrekker å sitte langs hytteveggen i svette lusekofter og hullete superundertøy. En ting har de felles - de er kvinner. Jeg har i anledning kvinnedagen notert meg fem raske "bugs" på det kvinnelige kjønn version 2.007

Bug nr 1. Komplimenter
Kvinner, eller jenter som de liker å kalle seg – har alle en mer eller mindre eksponert svakhet for å bli omtalt i smigrende ordelag. Når en av menneskeartens enklere og maskuline disipler våger seg frempå med forsiktig prosa som fks "du e sinnsygt fine altså" og "åååå så fine auer du har" hamrer kvinnehjertene febrilsk og man kan i heldige øyeblikk bli overøst med takknemlighet, eventuelt tilgivelse.


Bug nr 2. IKEA
Kvinner elsker å gå i kø etter de store røde pilene i gulvet på IKEA. De elsker å se på skap, sofaer, tepper, peistennere, kjøkkenvifter, plastikkglass, batterier, lamper, dokoster, kjøkkenskap, sparelamper, dynetrekk, pynteting, skittentøyskurver og ikke minst gardiner - som de mest sannsynlig ikke har råd til i inneværende kvartal.

Bug nr 3. IDOL
Fredagskveldene kryper de opp i sofaene. Trekker opp beina under seg og folder hendene rundt den store kaffekoppen. Glemt er hverdagslivets busskort som man aldri finner, premenstruelle humørsvinginger og biler med manuelt gir. Da er det tid for IDOL. Dette overfladiske og tanketomme programmet er ensbetydene med kvalitetstid for store deler av den kvinnelige menneskearten.

Bug nr 4. Mamma
De fleste kvinner har et svært nært forhold til sin mor - som ofte omtales som mamma. Dette medfører endeløse telefonsamtaler om de minste bagateller og kan for utenforstående enkle maskuline sjeler sammenlignes med samtaler med NextGenTel sin supporttelefon – endeløse og intrikate forklaringer om de enkleste ting.

Bug nr 5. Sko
Alle damer har en svakhet for sko. Noen ganger får undertegende blogger (et kanskje falskt men dog) sterkt inntrykk av at kvinner tror alt ordner seg hvis man kjøper et par sko. Og de har rett. Ting gjør som regel det.

Uansett :
De er smartere og vakrere enn oss - de har sine mangler - sine bugs. Men vi digger dem og deres defekter.

Gratulerer med dagen - kjære "søstre" !

Oppgavedager

Lange ensformige dager foran en sliten pc og bunker med artikler med gule markørstreker og kryptiske notater.

Tallløse kopper med sjuskete kaffe. Lyden av kontorstoler som gynges gnissende frem og tilbake på vinylgulv. Den alltid tilstedeværende fristelsen i lettsindige VG-nett artikler. Svette rema-skoleboller innpakket i gjennomsiktig plast og små melkekartonger med skrukork. Små øyeblikk av felles glede i loslitte sofaer i oppholdsrommet, samtidig som tomme champagneflasker fra svunne tider stirrer anklagene fra hyllene. Alltid en skygge, noe som skulle vært gjort. En linje som skulle vært skrevet eller artikkel som skulle vært lest.

Og slik går de. Oppgavedagene. Grå dunkle skygger av den virkelige verden, som foregår et annet sted. På en helt annen måte.Uten gule markørstreker og irrasjonelle kapittel om metode.

Babylon Frisør

Den hissige maskinen hamrer mot hodebunnen. Det durer i skallen.I speilet ser jeg det innbitte og konsentrerte blikket til den irakiske frisøren.Han biter seg i leppa mens han stirrer intenst på den sinte hårklipperen.Et stort speil med sort ramme henger på den hvitmalte strietapeten.Gulvet er dekket av hvite og sorte fliser i et åttitallsaktig mønster.

Klippemaskinen tar noen pauser og skifter retning før den fortsetter sin ferd over hodebunnen.
Det er noen år siden, men jeg har vært her før. Inspirert av millitary-look og lave priser- den gang som nå. Her og der kan jeg skimte hårtuster fra tidligere kunder. Den irakiske mannen er den samme. Han smiler like lite som sist. Det glinser i de hvite fortennene når han en sjelden gang snakker. Han stopper maskinen og spør på gebrokkensk norsk - "Mister, liker du det?"
Det er et godt spørsmål. Gjør jeg egentlig det? Selvsagt svarer jeg et kort "ja". Men innerst inne?
Jeg grafser opp noen lapper fra lomma og registerer at prisen har steget med 50 kr.
Kjapp hoderegning forteller meg at det har steget med ti kroner pr år siden sist. Ikke så ille.
"Ha det, Mister" sier han etter meg i døra når jeg forsvinner ut i det bergenske duskregnet. Jeg skimter meg selv i et speilbildet på utstillingsvinduet til en butikk.
Ikke så ille, tenker jeg.
Egentlig.

paraplydager

Man sitter i regnbyen. På et lite kontor i kjelleren i et stort og monumentalt bygg. Det er tidlig om morgenen. Ute regner det.

Det har gjort det i 44 dager. Dag og natt stort sett. Store dråper, små dråper, hagelbyger og tornevær. Enkelte ganger vill og dyrisk vindstorm som sliter i klærne, andre ganger duggfriskt og avslappende småregn. De 44 dagene har satt sine spor. Goretexen begynner å gi tapt. Slipper inn små irriterende pytter med vann. I en aldri avsluttende kamp mot regnet sniker man seg fra hushjørne til hushjørne. Bevæpnet med paraply nr tre denne måneden. Noen ganger vrenger paraplyen seg i en kaotisk nærkamp med stormvinden. Da er man i trøbbel. Panisk knekker man spilene på plass, mens vinden pisker regnet ubehagelig i ansiktet. Så kjemper man videre. Dråpe for dråpe, skritt for skritt. Andre ganger har man glemt paraplyen. Iskalde regndråper, fra skyer som ikke var der for fem minutter siden, treffer hodebunnen og lager små bekker som renner ned i øynene. Man tenker - mitt liv for en paraply! Men det må være noe med denne regnfulle landsbyen. Trass i regn, ødelagte paraplyer, oppskrytt goretex og Henrik Færevåg er det nesten som man får lyst til å bo her en stund. I regnbyen. Mens regnet hamrer på vinduene og vannet drypper koselig fra gore-texen i gangen.

En frelser er oss født !

Midt på mørkeste østlandsprærien. Ensom og trist i en kald og trekkfull stall satt en forrådt mann som hadde kjempet med hud og hår. Han undret - hva galt hadde han gjort? Vinden rusket i taket på stallen og ovnen var iferd med å dø ut. Den triste mannen satt med begge hendene på det bare hodet og stirret ned i jordgulvet.

Så med et - hørte han en lyd fra stalldøra. Snikende inn kom tre vise menn fra det kalde og regntunge vest. De var alle forskjellige, den ene en forvirra Smiths-fan, den andre en grov bonde og den tredje en forsiktig blåruss. De hilste den triste mannen med varme ord. De hadde selv blitt lurt av en spekkhoggerlignende falsk profet som strødde rundt seg med tomt snakk. Med i sekkene sine hadde de hjemmelaget sjokoladekake og vise ord.På en blanding av Tasta-tysk og vestlandsk spurte de famlende "- Ville han bli med vestover og bli den nye frelseren - hvor ord var ord, trass en neve med sølv ?" Den triste mannen lyste opp og jublet. Endelig var han livsmisjon kommet. De tre vise menn ble svært glade og klemte hverandre. Endelig hadde de funnet en ekte profet.Og slik ble det. De spiste opp sjokoladekaken begynte den lange vandringen mot vest under de klare stjernene på østlandshimmelen. Den nye frelseren sittende på ryggen til den kraftige bonden, mens en av de andre vise menn nynnet stille for seg selv :

"Footballclub in a coma, I know I know - it's serious
Footballclub in a coma, I know I know - it's really serious
There were times when I could Have "murdered" it
(But you know, I would hate Anything to happen to it)"